En digitalisert verden?

av Kvinnekonsulenten

God dag!

Etter litt sykdom, en svipptur hjem til Oslo og diverse er jeg tilbake på bloggen, om enn litt på etterskudd. Denne gangen fikk jeg som oppgave å diskutere samfunnsmessige utfordringer som følge av at stadig flere tjenester flyttes over på digitale plattformer, og jeg må innrømme at jeg måtte klø meg litt i hodet da jeg leste «utfordringer» – kanskje litt av egoistiske grunner. Det er da ingen utfordringer? Nei, i hvert fall ikke for meg! Men hva med resten av samfunnet? Hva med eldre som såvidt hva fenomenet Internett betyr? For min del personlig er det slettes ikke noe problem med at tjenester flyttes over på digitale plattformer – nå er tross alt alt jeg trenger kun få tastetrykk unna. Dagens nyheter, flybilletter til eksotiske land og tilgang til banken er innenfor rekkevidde 24/7, og har jeg smarttelefonen i hånda trenger jeg faktisk ikke bevege meg en eneste meter for å få det jeg vil! Jeg kan til og med bestille mat hjem… Og hva er vel bedre enn pizza levert rett på døra eller å kunne drømme seg bort og bestille ferie midt under en halvtørr forelesning når vinterstormen er som verst utenfor?

Selvfølgelig slo også fornuften til etter hvert, da min smartere halvdel av hjernen kom meg til gode! Eller kanskje var det den sympatiske delen av meg som reddet meg her. Jeg kom nemlig til å tenke på min bestefar på 85+. Han hadde engang en bærbar PC et par år tilbake for å skype med familien og lignende, men den har han for lengst kvitta seg med fordi det ble for mye. Så banken til bestefar er altså ikke bare noen tastetrykk unna, ei heller er reiser eller dagens nyheter. For han er det for eksempel fortsatt papiravisa eller dagsrevyen på NRK som er interessant. Han leser ikke nyhetene sekundet etter at de oppstår slik som jeg gjør, og han sitter definitivt ikke på do og nettshopper slik som jeg gjør. Tålmodighet er det nok ingen mangel på, for han venter pent til avisa er ute i butikkhyllene – men hva er det som møter han når han kommer hjem og skal åpne den? Nyheter er for lengst utdatert i aviser, ingen vil betale for noe de allerede har lest for flere timer siden på nett. Problemet for bestefar er jo gjerne at den mangler de viktigste nyhetene, fordi disse har blitt flyttet over på nett. Folk vil ha nyhetene fort, og helst før de i det hele tatt har plass! Mens jeg har sjekket både VG, Dagbladet og Aftenposten allerede før jeg er på skolen, må bestefar (etter beste utfall) faktisk vente til dagsrevyen starter!

(Foto: http://cdn.someecards.com/someecards/filestorage/internet-web-lonely-valentines-day-ecards-someecards.png)

Men er Internett mer enn bare tilgangen på det? Har vi faktisk blitt så avhengig av Internett at de som enda sitter med fornuften i behold, detter utenfor? I Lawrence Lessigs «Code,» diskuterer han «cyberspace» og alt som følger med:

But «cyberspace» is something more. Though built on top of the Internet, cyberspace is a richer experience. Cyberspace is something you get pulled «into,» perhaps by the intimacy of instant message chat or the intricacy of «massively multiple online games – Lawrence Lessig, Code: 9

Videre skriver han om hvordan cyberspace ikke er en reel verden for de voksne over 40, men heller for de unge – en gruppe som kanskje ikke engang vet hvordan er det er å leve uten Internett i det hele tatt. Vi, generasjon G, har vokst opp med dataspill og en digitalisert hverdag, og jeg som 20-åring har vært med på utviklingen av WEB. Jeg hører til generasjonen som gikk fra å hoppe hoppetau til å løpe hjem etter skolen og lage egne hjemmesider, generasjonen barn som opplevde tusenårsskiftet – den eneste generansjonen som har levd et liv både med og uten Internett og smarttelefoner. For meg som stadig har vært en del av endringen, som automatisk har blitt integrert i denne nye verdenen som har oppstått som følge av Internett, er ikke denne digitaliseringen noe problem – tvert i mot er Internett like spennende som det har vært siden den tid jeg bare fikk lov å surfe på nettet på lørdager fordi det var for dyrt resten av uka.

Personlig så ER det vanskelig for meg å se utfordringene av at alt skal bli digitalisert. For meg er ting nærmere nå enn noen gang før, og stort sett er jeg fornøyd med at jeg slipper å ta bussen inn til byen for å rekke banken før kl. 16. Jeg trives med å bestille sydenferien rett fra nett til alle døgnets tider istedenfor å måtte rekke innom et reisebyrå etter skolen. For bestefar er det nok ikke like lett, og som han selv beskriver eldre mennesker med et hint av stahet, «du får ikke en gammel hund til å sitte.» Et problem kan nok dessverre være at denne endringen skjer for fort, noe som fører til at visse grupper i samfunnet ikke klarer å følge med. Det finnes jo alltid opplæring for de som ikke kan, men skal det virkelig være slik at bestefar på 85, som har gjort ting på samme måten hele livet, plutselig må sette seg inn i helt nye systemer han aldri har vært borti tidligere? Det er lov å si at de eldre må henge med i samfunnet, men hvor mye skal vi kreve dersom det rett og slett går for fort i svingene for noen? Det skal mye til å få en gammel hund til å sitte, og noen ganger er det faktisk kanskje best å la være!

Hva mener du? 🙂