Lene Johannessen

Velkommen til min refleksjonsblogg i faget KOM109, digital formidling

Konklusjon: i år som i fjor

Før nyttår satte jeg meg ned for å reflektere over hva jeg ville oppnå i løpet av 2015. I store trekk handlet dette i utgangspunktet om at jeg skal stå opp tidligere, spise sunnere og gjøre det bedre på skolen. A i alle fag, og alt det der (…) Jeg forventer jo kanskje å bli litt klokere på nettopp dette faget da, digital formilding, om jeg skal si det enkelt. Få et større innblikk i disse sosiale mediene, kommunikasjonen på nett og hvordan såkalte «avstandsforhold» (mellom kjærester, bedrifter og kunder, politikere og folket, you name it) nærmer seg som følge av mulighetene på det store Internett

– Sitert lenesj94 fire måneder tilbake i «Nytt år – nye muligheter, eller er det i år som i fjor det samme gamle?»

Så hva har jeg egentlig lært? Fire måneder har gått, og om én måned skal den siste eksamensoppgaven sendes inn til vurdering. På én måte er det gøy å skrive dette innlegget fordi jeg nå innser hvor fort tiden går, på en annen måte vegrer jeg meg litt ettersom jeg ser tilbake på reise, shopping og fest mer enn jeg ser tilbake på timer tilbrakt på biblioteket. Ikke helt overrasket ble det ikke noen perfekt døgnrytme eller en sunnere livsstil mer enn et par uker før ting var tilbake til det gamle, men likevel føler jeg at jeg sitter igjen med et greit produkt. Når sant skal sies vet jeg ikke om jeg har blitt så veldig mye klokere på digital formidling enn jeg var da jeg begynte, men om ikke annet har det vært deilig å senke skuldrene, lufte skrivefingrene litt og slippe tankene løs. Tretten bloggoppgaver er unnagjort, jeg har vært gavmild med kommentarer og tilbakemeldinger på medelevers blogger, og jeg sitter selv igjen med en koselig samlig hilsener i mitt eget kommentarfelt. Jeg føler meg klar for å levere inn eksamensprosjektet mitt, selvfølgelig i bytte mot en bokstav A, og ser fram i mot å legge skolearbeidet litt på hylla og nyte en lang og bekymringsløs sommer. For fire måneder siden var jeg klar for å ta fatt på et nytt semester – nå er jeg klar for å komme meg helskinnet igjennom mai og ta fatt på en over gjennomsnittet velfortjent ferie! GOD SOMMER 🙂

Advertisements

Tenk kritisk

Under forberedningen for bloggens aller siste innlegg utenom det avsluttende refleksjonsinnlegget, har hjernen min løpt fra forskning.no og Gisle Hannemyr til TMZ.com og tilbake igjen til forskning.no. Ikke minst har jeg gått inn i meg selv for å finne ut av om jeg er noe bedre enn alle andre. Er jeg det? Tvilsomt. Jeg elsker sladder like mye som resten av befolkningen og tror på akkurat det jeg vil tro på. Hvis jeg leser noe på Facebook jeg ønsker at skal være sant, er det nok også større sansynlighet for at jeg tror det er sant – uten at jeg egentlig ser etter pålitelige eller troverdige kilder. Så hva skjer egentlig nå? Hva kan gå galt med en tankegang som min? Dessverre er det ganske så mangt, og konsekvensene kan være brutale.

22. januar 2013 ble det spredt et rykte på Twitter om at direktøren for Deutsche Bundesbank, Jens Weidmann, skulle gå av. Det førte til at euroen tapte 0,55 prosent i verdi overfor dollaren.

Ok. 0,55 prosent høres ikke så mye ut, men som vi alle vet fører det ene til det andre og vips våkner man opp i feil seng (i frykt for å bruke en for drøy metafor). Egentlig så handler det jo heller ikke om hvorvidt 0,55 prosent er mye i det hele tatt, det hele legger til grunne for en prinsippsak. Et rykte ble spredt, og som følge tapte euroen i verdi. Istedenfor å være kildekritisk, har noen valgt å komme til konklusjoner på egenhånd og på et punkt i prosessen gikk det veldig galt. Litt på samme måte som det kan gå galt dersom du er på sukker.no for å finne deg din fremtide store kjærlighet og faller blindt for en profil med dette profilbildet:

Antonio-Sabato-Calvin-Klein-01

Antonio Sabato

Du skjønner greia. Så hva bør vi gjøre? For et par lure tips og triks kikket jeg litt i Gisle Hannemyrs bok Hva er internett (2005). På mange måter utdatert, på andre måter fortsatt ekstremt relevant. Hannemyr kommer blant annet med ni vettregler, som de åpenbare virusbeskyttelse på PC-en og lignende, men også at vi som enkeltpersoner og de virkelige brukerne av Internett står ovenfor et viktig ansvar. Det gjelder å være kritisk til informasjon og styre unna e-poster som for eksempel spør om kontaktinformasjon, ikke dele ut personlige passord og PIN-koder og si nei når en fremmed tilbyr deg godteri. Og for guds skyld, VÆR så snill og bruk hodet dersom din potensielle sukker.no-partner er en Calvin Klein-undertøysmodell. Han er ikke det. Helt sant. Jeg lover at du ikke gir slipp på «what could have been»

Ikke få meg til å klikke

Kjære Fredrik Drevon. I innlegget ditt ”Slik banaliseres mediene” har du, som mange andre, kritisert nettjournalistikken. Selv om jeg har en tendens til å være svært negativt selv til tider, hater jeg når det oser negativitet av andre (en egoistisk tanke i grunn, men så er jeg jo bare et menneske, og vi mennesker ”har jo alltid rett”). Som kronikken din. Selv er du journalist, men i dette innlegget har du ikke mye pent å si om nettjournalistikken. Kanskje det at du er i nettopp denne posisjonen gir deg rett til å kritisere nettjournalistikken mer enn andre, men da er det vel også rom for å se fordelene og mulighetene nettjournalistikken har?

Si at du har en viktig sak å få igjennom. Ta den store debatten om mobbing for eksempel – et samfunnsproblem som stadig dukker opp i nyhetene. I høst så vi historien om Odin, en 13 år gammel gutt som ble mobbet. Han ble mobbet så mye at han til slutt valgte å ta sitt eget liv. En forferdelig historie gikk landet rundt, men det var også så mye mer enn bare denne ene historien. Historien om Odin satte i gang en stor debatt overalt i Norge. Alt vi trengte for å få i gang denne debatten var den første delingen av Odins historie. Og det første klikket. Det klikket som førte til at flere klikket seg inn. Og flere. Og flere. På kort tid visste nordmenn både i nord og sør om Odin. Flere engasjerte seg i samfunnsdebatten. Folk ble oppmerksom på et alvorlig problem mange kanskje ikke hadde tenkt så mye over tidligere. Flere ønsket å ta en del i noe, å få slutt på dette problemet. Og alt det startet med var en deling, og et klikk.

Så da spør jeg deg, Fredrik Drevon. Neste gang du sier at alt handler om klikk, eller noe annet for den saks skyld… Er det nødvendigvis en dårlig ting? Kanskje er det mye som handler om klikk uavhengig av innhold, men langt fra alltid er dette tilfellet. Ofte kan det første klikket være det viktigste steget på en lang og viktig reise.

En ny arbeidshverdag

Det er ikke til å stikke under stol at journalistikken har tatt en ny vending i løpet av det siste tiåret, og de som har fått kjenne sterkest på dette er nok kanskje journalistene selv. For mens vi andre har sklidd rett inn i den nye hverdagen uten at vi har merket det helt selv, er det også noen som står bak disse endringene. De som har utviklet seg som journalister i løpet av 2000-tallet har måtte tilpasse seg helt nye vilkår, og det er uten tvil et yrke i endring. Avisas deadline er ikke lenger så viktig, og dagen på jobb er ikke ferdig når sola går ned bak fjellene. Nå skal nettavisene være oppdatert 24/7, og her er det ikke rom for å sove på jobb! Nyhetene skal alltid være oppdatert – og gjerne før de har skjedd i det hele tatt.

journalisterFoto: http://www.netthoder.no/wp-content/uploads/2011/10/journalister.jpg

I tidligere innlegg har jeg allerede skrevet om hypertekst, visuelle virkemidler og hvordan Internett utvider de journalistiske mulighetene, så jeg tenker ikke å gå nærmere inn på disse nå. Men det er nettopp en miks av disse som former den nye arbeidsdagen for journalistene. På mange måter er det kanskje enklere å være journalist i dag enn det var for 10-20 år siden, nyhetene kan jo faktisk skrives rett fra egen stue. I praksis er det ikke lenger nødvendig å fly land og strand for å finne nye kilder for eksempel. At journalistene er andrehåndskilde er ikke noe nytt, men at det nå er enda lettere å skrive noe en ikke har sett og opplevd selv er nok ingen hemmelighet. Istedenfor å intervjue førstehåndskilder kan man jo bare referere til andre aviser eller kilder fra sosiale medier.

På en annen måte er det ikke sikkert arbeidsdagen er bedre den dag i dag. Med stor deltakelse fra leserne i gjennom blant annet kommentarfelt og sosiale medier, har journalistene et større press på seg nå enn noen gang før. Nyhetsstoff blir slakta dag inn og dag ut av forbrukere som ikke er fornøyde, og mens det før bare fantes de store avisene på markedet, har folk nå muligheten til å flykte til andre plattformer på Internett dersom de ikke er fornøyd. Dette kan nok sammenlignes litt med NRK og TV 2, hvor vi har sett en tendens til at TV 2 er nødt til å rette seg mer mot seernes ønsker ettersom det er sånn de finansieres. På noen måter var nok aviser før Internett litt mer som NRK – det var kun et fåtall aviser på markedet og det var større muligheter for å poste det en ville.

Personlig synes jeg digitaliseringen har påvirket journalistikken både positivt og negativt når alt kommer til alt. Jeg liker at jeg alltid har tilgang til nyheter, og jeg synes det er bra at nyhetsmedium og bedrifter nå kommer nærmere forbrukerne via åpne diskusjoner og sosiale medier. På en annen måte kan ikke kvaliteten i dag sammenlignes med den som var før. Som diskutert i forrige innlegg, ”Bedre med sex,” handler det nå mer om flest mulig klikk og det gode journalistiske arbeidet vi kjente til før står dessverre i fare for å forsvinne ”inn i mengden.”

Bedre med sex…

HER KJEM EKSPERIMENTET: Linderborg publiserte kommentaren sin – eit dundrande åtak på medias klikkhysteri og eit like engasjert forsvar for meinings- og kulturjournalistikkens viktige demokratifunksjon – under to ulike overskrifter, for å sjå korleis det slo ut på klikkinga. Resultatet? Tittelen «Ministern – tilsett en haverikommission» fekk 17.892 klikk på Aftonbladet.se. Tittelen ”Analsex ger mervärde” fekk ti gonger så mange: 172.088 klikk

Sex selger. Folk vil ikke lese ”Ministeren – tilsett en havarikommisjon.” De vil lese ”Analsex gir merverdi.” Teksten over er hentet ut fra J. Zahls artikkel ”Liker best analsex” fra http://aftenbladet.no 16. oktober 2014. Journalistikken har altså kommet til det punktet hvor sex gir utslag for ti ganger så mange klikk på en sak. Hvorfor er nakenhet og sex så spennende? Hvorfor er det det vi vil lese om? Er det ikke dette vi har pornosider for?

For å gjøre litt egen research klikket jeg meg inn på VG. ”Hvor langt må jeg bla før jeg finner sex i dag?” tenkte jeg før jeg klikket meg inn. Torsdag 16. april, klokka er 14:35. Jeg må innrømme at jeg forventet å finne det relativt kjapt, men ikke så kjapt. Faktisk var det dagens store oppslag.

Skjermbilde 2015-04-16 kl. 14.36.21

Jeg klikker meg inn for å lese om sex, og det er det aller første som dukker opp. Tilfeldig? Neppe. De som har skrevet denne overskriften er fullstendig klar over at det er dette som selger. Det er sex som gir klikk. Dette er kanskje ikke noe nytt, men det overrasker meg like mye hver gang. Har vi ikke mer mellom øra enn at vi går inn på en nyhetsavis og heller klikker oss inn på sex enn å lese faktiske nyheter?

I ”Kvalitet over kvantitet” skrev jeg om hvordan jeg mente at kvalitet er viktig nå som det er så stor konkurranse, men”Liker best analsex” viser kanskje at det ikke kun er dette det handler om. Personlig vil jeg tro at mange av disse sakene med en overskrift som inneholder ordet ”sex” mangler kjøtt på beina når alt kommer til alt. Som regel er det mye agurknytt og uinteressant stoff som viser seg når man faktisk har klikket seg inn. Men da har jo allerede skaden skjedd? Avisa har vunnet et klikk, du har tapt et klikk. Så lenge du har klikket deg inn er avisa fornøyd enten du leser eller ikke (i hvert fall til en viss grad). I kommentarfeltet under artikler florerer det av ”agurknytt” og ”dere har nådd bunnen VG, nå har dere mistet en leser.” Men likevel går ikke lesertallet ned av den grunn, om ikke annet går det stadig oppover. Hvorfor? Fordi ”uinteressante” ting selger. Agurknytt selger. Sex selger. Og er det én ting som er sikkert, så er det at sex i hvert fall ikke er tabu lenger! Sex skal skrives om, det skal snakkes om, og det skal vinne klikk. Mange klikk. Faktisk 10 ganger så mange klikk…

Kvalitet over kvantitet

”A bubble, or a lasting business?”

Dette er spørsmålet David Carr stiller i artikkelen «As I Was Saying About Web Journalist… A Bubble, or a Lasting Business?» om det store Internett og nettjournalistikken, og mye tyder på at han stiller et godt spørsmål. For bare imens jeg sitter og skriver dette innlegget, vokser nettet. I det jeg jobber meg gjennom ord for ord, blir Facebook-innlegg, likes, nyheter og uendelig mye mer publisert i andre ender på nettet, hvis jeg i det hele tatt kan kalle det. Sannheten er at Internett er endeløst, og uten tvil et av de raskest voksende fenomenene i vårt århundre. Men er et det en boble, eller er vi vitner til utviklingen av noe som skal vokse seg enda større, bedre og mer populær i løpet av de neste tiårene? Internett dekker stadig mer av dagens nyheter, og da er også en god idé og spørre seg om vi snakker om en virksomhet som har kommet for å bli.

Bare nyheter i seg selv er nok et godt eksempel på at Internett ikke har tenkt seg noen vei. Nettmedium blir stadig hyppigere oppdatert, likeså papiravisene har begynt å nærme seg sin utløpsdato. Men med et såpass stort ansvarsområde nettet nå har fått for deling av nyheter, er det også en selvfølge at kravet om kvalitet settes på prøve. I mitt tidligere blogginnlegg «En ny journalistisk høytid,» diskuterte jeg blant annet hvordan nettmedium åpner for bruk av for eksempel visuelle virkemidler i en tekst, og i dag tenkte jeg å gå litt videre på nettopp dette. Nettmediet åpner for enorme muligheter, men hvordan skal nyhetsredaksjoner rundt om klare å utnytte disse best mulig? Med et enormt utvalg og ofte mange lignende alternativer, er det nok spesielt ett uttrykk som er relevant her – kvalitet over kvantitet! Det finnes et hav av relevant stoff der ute, men kun det beste stikker seg ut, og blogging er et bra alternativ på dette.

På bloggen Online Journalism Blog (OJB), er sammenhengen mellom journalistikk og blogging beskrevet slik:

(…) blogging provides an extra space to invite people into your journalism and provide opportunities for them to contribute additional information, suggested avenues of inquiry, etc.

It helps build the relationship between journalist and source in a way that standard formats don’t always provide.

Slik jeg tolker utsagnet over, er blogging altså en mulighet til å komme nærmere leseren, journalisten har mulighet til å skape et nærliggende forhold til den som leser. Dette er også er med på å bygge opp troverdigheten rundt bloggeren/journalisten. En blogg, hvor leserne selv har mulighet til å kommentere og ta del i diskusjonen, blir mer personlig enn for eksempel en nettavis, og er absolutt noe jeg tror kan bli viktig for nyhetsmedium framover.

Blogging er nok bare et av mange lignende eksempler på hvordan nettjournalistikken kan utvides, men som nevnt over har innholdet ekstremt mye å si. En kan skrive side opp og side ned med nyhetsstoff på nettet, men fordi det også er så ekstremt mye forskjellig der ute, er det kun det beste som skiller seg ut. Uten nysgjerrighet og interesse fra leseren sin side, er journalistens arbeid bare noe som ligger og opptar plass – noe som kunne gjort like stor nytte om det kun hadde vært lagra i et privat dokument på PC-en. Å ha leserne ”on board” er alfa og omega når det kommer til journalistikk – og da er det kun én ting som gjelder: kvalitetet over kvantitet!

Uendelig med inngangsdører i vår digitale verden

Da jeg først så at dagens tema var hypertekst, tenkte jeg at dette er jo perfekt for meg som blogger! Hypertekster er jo ekstremt sentralt i nettopp denne bloggverdenen, og kan brukes på flere måter. Den endelige definisjonen på hypertekst kan være litt kronglete å forstå, men jeg synes Martin Engebretsen får det fint fram i denne teksten.

Hypertekst er et konsept for organisering og tilgjengeliggjøring av informasjon, basert på en teknologi som muliggjør elektronisk kopling (lenker) mellom tekstelementer. Disse elementene kan være selvstendige tekstfiler (noder) eller ulike sekvenser av en og samme tekstfil. Begrepet kan også brukes ikke-generisk (en hypertekst), om en spesifikk gruppe tekstelementer som er sammenkoplet i henhold til beskrivelsen over

Jeg innser jo nå at jeg faktisk ikke engang har klart å skrive et lite avsnitt i dette blogginnlegget uten å bruke hypertekst. Informasjon skal deles, kilder skal synliggjøres, og ofte åpner én diskusjon på nettet for tusen andre diskusjoner – nettopp gjennom en hypertekst. For mange er nok dette en gylden mulighet, et nettsted har for eksempel sjansen til å dele mye mer enn bare den ene artikkelen som i utgangspunktet var ment som å være dagens tema. Dersom vi tar for oss en hvilken som helst artikkel i en av dagens nettaviser, er det vanskelig å lese igjennom en hel artikkel uten at har vært linket til andre artikler som tar for seg (relativt) det samme emnet.

Skjermbilde 2015-02-13 kl. 13.43.58

Skjermdump. Les hele teksten her

Over er et eksempel på nettopp dette. En artikkel som i hovedsak handler om nordmenn som tre ganger så store som svenskene i skisporet har klart å linke til Kowalczyk på en naturlig måte – en annen artikkel relatert til skisporten, men som ikke egentlig tar for seg det samme teamet i det hele tatt. Dessuten inneholder artikkelen også flere reklamelenker som ikke har med temaet å gjøre overhodet.

For nettopp nettaviser, blogger og andre aspekter på det store nett er jo disse hypertekstene nettopp det som nevnt, en gylden mulighet. Men dersom vi ser på eksempelet fra VG ser vi også at det byr på utfordringer. Dersom det blir for mye kan det fort bli rotete for leseren, og ikke minst er det lett å bli villedet. Som Engebretsen foreslår i teksten nevnt over, er hele konseptet et tunnelsystem med mange innganger (og utganger for den saks skyld), men av personlig erfaring vet jeg at det også kan være lett å rote seg bort. Jeg husker selv en gang jeg var på tur i skogen for mange, mange år siden med en venninne etter skoletid. Ingen av oss hadde mobiltelefonen, og før vi visste ordet av det hadde vi mistet stien. I praksis var vi nok ikke så langt fra hjemmet som vi trodde, men for to fjerdeklassinger som ikke visste forskjellen på verken fram eller tilbake føltes vi oss rimelig små og hjelpeløse i den store skogen. Når jeg tenker på hypertekster på nettet, tenker jeg også litt tilbake på denne episoden. Det er enkelt å rote seg bort når det blir alt for mye, og vi kjenner vel alle til den følelsen av å bare skulle sjekke én siste ting på Facebook før sengetid, men likevel ligge der to timer senere og lese noe helt annet enn det vi begynte med?

Hypertekster er nok vel og bra, men jeg velger likevel å avslutte med det gode og gamle ordtaket – noen ganger kan det bli for mye av det gode!

En ny journalistisk høytid

Journalistikk_imagelarge

We want stories. We love stories. Stories keep us alive. Stories that come from a place of deep insight and with a knowing wink to their audience, and stories that tease us into examining our own feelings and beliefs, and stories that guide us on our own path. But most importantly, stories told as stories. – Joe Lambert, Digitaly Storytelling Cookbook: 9

Stories. Fortellinger. Siden tidenes morgen har vi mennesker vært kjent for å ty til fortellinger som underholdning. Allerede under romantikkens tid begynte man å skrive ned eventyr som ble fortalt, men selve eventyret og mer til levde nok av seg selv lenge før den tid. Vi leser bøker fordi vi ønsker å koble av fra virkeligheten, kanskje på stranden eller før leggetid, vi ser filmer for å drømme oss bort i en annen hverdag, og noen av oss skriver kanskje sine egne, fiksjonelle historier. Men selvsagt ikke alt er fiksjon – for hva med historiene som blir gjenfortalt fra virkeligheten? «Stories told as stories?»

Journalistikkens verden er et eksempel på dette. Aviser og andre medium er ikke bare til for formidlingen av nyheter og annen viktig informasjon, men de har også lenge vært en kilde til ren underholdning. Ta reportasjen for eksempel – en reportasje er faktisk et perfekt eksempel på «a story told as a story.» Likevel har de trykte mediene sine begrensinger. En reportasje kan for eksempel ikke ta opp en hel avis. For det første hadde viktige nyheter og andre saker uteblitt, og for det andre er det tvilsomt at noen hadde orket å lese trykt tekst på tekst. Ofte blir svart på hvitt kjedelig for leseren, og det er nettopp her nettmediet kommer inn. For mens for eksempel avisa har en grense, er det kun kreativiteten som setter en stopper for hva som kan og bør postes på nettet.

På mange måter var det nok lettere å forholde seg til jobben sin som journalist før, man fikk en deadline som skulle holdes, og stoffet til papiravisa skulle være ferdig innen dagens solnedgang. Uten dette journalistiske arbeidet var det ikke fysisk mulig å gi ut et produkt, avisa ble trykt for harde livet gjennom hele natta for å være klar i butikkhyllene neste morgen (og et avistrykkeri er ingen spøk – selv har jeg vært vitne til en mann med en halv ringfinger som hadde mista den andre på jobb). Men hva skjer i dag? Plutselig er ikke arbeidet så svart på hvitt lenger, og det ferdige produktet skal gjerne være litt mer kreativt enn svart tekst på hvitt på papir med et par bilder over og under. Plutselig har internett åpnet et hav av nye journalistiske muligheter – nå er nettaviser, nett-TV, blogger, podcaster og så videre større enn noen gang. Et eksempel på dette er artikkelen «A Game of Shark and Minnow» av Jeff Himmelman og Ashley Gilbertson. Artikkelen er publisert i New York Times’ nettavis. Artikkelen, som omhandler en konflikt mellom Fillipinene og Kina og Spratlyøyene, er, for å si det mildt, ganske lang. Den hadde aldri overlevd i papiravisa, men likevel har New York Times gjort det umulige mulig, nemlig ved hjelp av nettmediet!

Skjermbilde 2015-04-08 kl. 11.36.33
«A Game of Shark and Minnow»

Lyd. Tekst. Bilder. Video. New York Times har lykkes i å publisere en levende artikkel som ikke kunne vært publisert andre steder enn på nett. Leseren kan ta seg god til å lese, kikke på bilder og gå igjennom tildelt fakta – uten å bli forstyrret av andre nyheter eller artikler. Samtidig er ikke artikkelen i veien for noe annet, men med sin helt egen og unike lenke er det bare denne artikkelen alene det handler om. Den kan åpnes i et eget vindu eller en egen fane helt uavbrutt fra resten av avisa. «A Game of Shark and Minnow» er et prakteksempel som egentlig ikke trenger noe videre forklaring engang, så derfor tenker jeg at vi lar det ligge her… Kanskje du ble interessert nok til å lese artikkelen selv?

Sosiale medier – hvem har’n?

Hei hei! Da var det på’n igjen… Ny uke, ny bloggoppgave. I dag tenkte jeg å snakke litt om utfordringer og konsekvenser av endring i unges bruk av medier og hvordan bedrifter eventuelt skal klare å nå ut til sine målgrupper etter hvert som unge rømmer fra Facebook i bytte mot andre sosiale medier. For noen der ute hadde det kanskje vært mer spennende å lese om dagens outfit og kveldens treningsprogram, men foreløpig blir vi nødt til å holde oss til pensum her! 😉

screen-shot-2014-01-22-at-14.37.06
(Foto: http://geta.no/globalassets/blogg/elin/screen-shot-2014-01-22-at-14.37.06.png)

Selv begynner det å bli noen år siden jeg oppdaterte Facebook-statusen min flere ganger daglig for å la folk rundt meg vite hva jeg drev med. At jeg finner meg selv oftere på sosiale medier som Snapchat og Instagram er et faktum i seg selv, og jeg tviler på at jeg er den eneste. Før handlet sosiale medier om å la alle på Facebook vite at jeg spiste middag, når jeg var i dusjen eller at jeg nettopp hadde kommet hjem fra skolen. Men de siste årene har det blitt mindre og mindre oppdateringer fra min side, samtidig som det kanskje har blitt flere oppdateringer fra den eldre generasjonens side. Dessuten er det jo mye gøyere å dele middagen via et øyeblikksbilde på Snapchat istedenfor å legge det ut på Facebook så det blir liggende der for resten av min levetid! Vi unge har flyktet fra Facebook, men foreldregenerasjonen, og i noen tilfeller til og med besteforeldre, er mer på Facebook enn noen gang, og kanskje er nettopp dette hovedårsaken til at vi løper i andre retninger?

”Brb. Spiser middag^^” var en typisk status i løpet av mine første år på Facebook, og jeg var langt fra den eneste. Da Facebook var i slaget var det ikke uvanlig å oppdatere statusen sin både tre, fire og fem ganger daglig, profilbildene skulle byttes ut hyppig og bilder og bildealbum ble delt i fleng. I løpet av den siste tiden har det blitt mindre og mindre av dette, og mer og mer erobring av andre digitale plattformer isteden. For mens færre bilder deles på Facebook, skyter bruken av andre sosiale medier i været. Til og med forskning viser at flere unger flykter fra Facebook, og en undersøkelse utført av Piper Jaffray i 2014 viser at interessenivået til Facebook har gått fra 27 prosent til 23 prosent, mens for eksempel Instagram har gått fra 27 prosent til 30 prosent (Dagbladet). I utgangspunktet bare en endring og ikke nødvendigvis et problem… Men hva skjer når brukerne plutselig er utenfor bedrifters rekkevidde? Hva må til når bedriftene ikke lenger når ut til målgruppene via sosiale medier på samme måte som før? Vi vet allerede at Facebook er populært for reklame – her er det ikke bare privatpersoner som ønsker å vise seg fram. Bedrifter og virksomheter har Facebook-sider som aldri før, hvor de tilbyr kundebehandling, reklamerer for sine produkter og en plattform for uformelle samtaler og humor med kundene sine. Nå er det mulig for bedrifter å være mer personlig enn noen gang før, men samtidig gjelder det å henge med i skisporet og ikke miste retningen forbrukerne er på vei!

Skjermbilde 2015-04-08 kl. 10.42.54
Over ser vi hvordan VG kommunisererer med leserne via Facebook!

Foreløpig tror jeg ikke dette med bedrifter og sosiale medier er et problem, vi ser jo allerede at flere av de store bedriftene alt har fulgt etter, og etablerer både Instagram-kontoer, Twitter og Snapchat hvor de når ut til kundene. For bedrifter er det stadig ekstremt viktig å følge med i svingene og være et steg foran for å ikke miste kundene – men slik har det vel alltid vært i større eller mindre grad? Vi glemmer kanskje å se at selv om tiden forandrer seg framover, og kanskje til utfordring for noen, har den også alltid vært i forandring – og den som ikke følger med faller utenfor! Selv om dette skjer på andre måter nå enn tidligere, er det ingen av oss som kan skjermes for det nye og uforutsigbare – verken bedrifter, privatkunder og brukere eller andre…

En digitalisert verden?

God dag!

Etter litt sykdom, en svipptur hjem til Oslo og diverse er jeg tilbake på bloggen, om enn litt på etterskudd. Denne gangen fikk jeg som oppgave å diskutere samfunnsmessige utfordringer som følge av at stadig flere tjenester flyttes over på digitale plattformer, og jeg må innrømme at jeg måtte klø meg litt i hodet da jeg leste «utfordringer» – kanskje litt av egoistiske grunner. Det er da ingen utfordringer? Nei, i hvert fall ikke for meg! Men hva med resten av samfunnet? Hva med eldre som såvidt hva fenomenet Internett betyr? For min del personlig er det slettes ikke noe problem med at tjenester flyttes over på digitale plattformer – nå er tross alt alt jeg trenger kun få tastetrykk unna. Dagens nyheter, flybilletter til eksotiske land og tilgang til banken er innenfor rekkevidde 24/7, og har jeg smarttelefonen i hånda trenger jeg faktisk ikke bevege meg en eneste meter for å få det jeg vil! Jeg kan til og med bestille mat hjem… Og hva er vel bedre enn pizza levert rett på døra eller å kunne drømme seg bort og bestille ferie midt under en halvtørr forelesning når vinterstormen er som verst utenfor?

Selvfølgelig slo også fornuften til etter hvert, da min smartere halvdel av hjernen kom meg til gode! Eller kanskje var det den sympatiske delen av meg som reddet meg her. Jeg kom nemlig til å tenke på min bestefar på 85+. Han hadde engang en bærbar PC et par år tilbake for å skype med familien og lignende, men den har han for lengst kvitta seg med fordi det ble for mye. Så banken til bestefar er altså ikke bare noen tastetrykk unna, ei heller er reiser eller dagens nyheter. For han er det for eksempel fortsatt papiravisa eller dagsrevyen på NRK som er interessant. Han leser ikke nyhetene sekundet etter at de oppstår slik som jeg gjør, og han sitter definitivt ikke på do og nettshopper slik som jeg gjør. Tålmodighet er det nok ingen mangel på, for han venter pent til avisa er ute i butikkhyllene – men hva er det som møter han når han kommer hjem og skal åpne den? Nyheter er for lengst utdatert i aviser, ingen vil betale for noe de allerede har lest for flere timer siden på nett. Problemet for bestefar er jo gjerne at den mangler de viktigste nyhetene, fordi disse har blitt flyttet over på nett. Folk vil ha nyhetene fort, og helst før de i det hele tatt har plass! Mens jeg har sjekket både VG, Dagbladet og Aftenposten allerede før jeg er på skolen, må bestefar (etter beste utfall) faktisk vente til dagsrevyen starter!

internet-web-lonely-valentines-day-ecards-someecards(Foto: http://cdn.someecards.com/someecards/filestorage/internet-web-lonely-valentines-day-ecards-someecards.png)

Men er Internett mer enn bare tilgangen på det? Har vi faktisk blitt så avhengig av Internett at de som enda sitter med fornuften i behold, detter utenfor? I Lawrence Lessigs «Code,» diskuterer han «cyberspace» og alt som følger med:

But «cyberspace» is something more. Though built on top of the Internet, cyberspace is a richer experience. Cyberspace is something you get pulled «into,» perhaps by the intimacy of instant message chat or the intricacy of «massively multiple online games – Lawrence Lessig, Code: 9

Videre skriver han om hvordan cyberspace ikke er en reel verden for de voksne over 40, men heller for de unge – en gruppe som kanskje ikke engang vet hvordan er det er å leve uten Internett i det hele tatt. Vi, generasjon G, har vokst opp med dataspill og en digitalisert hverdag, og jeg som 20-åring har vært med på utviklingen av WEB. Jeg hører til generasjonen som gikk fra å hoppe hoppetau til å løpe hjem etter skolen og lage egne hjemmesider, generasjonen barn som opplevde tusenårsskiftet – den eneste generansjonen som har levd et liv både med og uten Internett og smarttelefoner. For meg som stadig har vært en del av endringen, som automatisk har blitt integrert i denne nye verdenen som har oppstått som følge av Internett, er ikke denne digitaliseringen noe problem – tvert i mot er Internett like spennende som det har vært siden den tid jeg bare fikk lov å surfe på nettet på lørdager fordi det var for dyrt resten av uka.

Personlig så ER det vanskelig for meg å se utfordringene av at alt skal bli digitalisert. For meg er ting nærmere nå enn noen gang før, og stort sett er jeg fornøyd med at jeg slipper å ta bussen inn til byen for å rekke banken før kl. 16. Jeg trives med å bestille sydenferien rett fra nett til alle døgnets tider istedenfor å måtte rekke innom et reisebyrå etter skolen. For bestefar er det nok ikke like lett, og som han selv beskriver eldre mennesker med et hint av stahet, «du får ikke en gammel hund til å sitte.» Et problem kan nok dessverre være at denne endringen skjer for fort, noe som fører til at visse grupper i samfunnet ikke klarer å følge med. Det finnes jo alltid opplæring for de som ikke kan, men skal det virkelig være slik at bestefar på 85, som har gjort ting på samme måten hele livet, plutselig må sette seg inn i helt nye systemer han aldri har vært borti tidligere? Det er lov å si at de eldre må henge med i samfunnet, men hvor mye skal vi kreve dersom det rett og slett går for fort i svingene for noen? Det skal mye til å få en gammel hund til å sitte, og noen ganger er det faktisk kanskje best å la være!

Hva mener du? 🙂

Nytt år – nye muligheter, eller er det i år som i fjor det samme gamle?

God formiddag bloggen 🙂

Tirsdag 6. januar var jeg tilbake på skolebenken, og jeg må innrømme at jeg hadde blandede følelser da jeg gikk inn svingdøra på universitetet første skoledag etter ferien. 13. juledag, og tradisjonens tro dagen for å kaste ut julepynten. «Dette passer jo perfekt for å ta fatt på nye rutiner og det nye året,» tenkte jeg. Endelig er en lang juleferie over, og et nytt semester ligger foran meg – tomme dokumenter skal fylles opp, nye skolebøker skal leses og en tom blogg skal fylles til randen av (u)interessante (og fagrelaterte) innlegg.

Tirsdag 6. januar. Klokken er 10:15, og for første gang siden jeg klikket inn min siste eksamen til levering 11. desember i FJOR er konsentrasjonen nok en gang skjerpet. (Har jeg virkelig ikke brukt tiden min på noe fornuftig siden i fjor?) Jaja, høstens semester er offisielt lagt bak meg, og jeg er uansett klar for å ta fatt på nye utfordringer!

Før nyttår satte jeg meg ned for å reflektere over hva jeg ville oppnå i løpet av 2015. I store trekk handlet dette i utgangspunktet om at jeg skal stå opp tidligere, spise sunnere og gjøre det bedre på skolen. A i alle fag, og alt det der. I realiteten vet jeg at dette året ikke kommer til å bli noe større eller mer spesielt enn 2014, men likevel er jeg ikke av typen som klarer å unngå å se på et nytt år som et hav av muligheter, nye opplevelser og helt blanke ark som skal fargelegges. Jeg minnes tilbake til tiden som barn hver gang jeg hadde fått en splitter ny tegneblokk som skulle fylles med farger… Nå som da forventer jeg at noen av fargene går utenfor de opptegnede strekene, men livet er vel kanskje ikke akkurat det, nemlig livet, uten noen utsporinger fra tid til annen? Foreløpig er i hvert fall motivasjonen fortsatt på topp, jeg har en enda til gode å tegne utenfor strekene og jeg nekter å vike unna før blåfargen har gått ut i det rød (og heldigvis når den tid kommer kan vi takke Gud for at blyanten kom til verden hånd i hånd med viskelær)!

Så hva forventer jeg dette semesteret? Fem måneder til sommer, fem måneder med semesteroppgaver, blogging og eksamener, fem måneder med intenst fokus på skole og alt som hører med. Jeg forventer jo kanskje å bli litt klokere på nettopp dette faget da, digital formilding, om jeg skal si det enkelt. Få et større innblikk i disse sosiale mediene, kommunikasjonen på nett og hvordan såkalte «avstandsforhold» (mellom kjærester, bedrifter og kunder, politikere og folket, you name it) nærmer seg som følge av mulighetene på det store Internett. Jeg må innrømme at jeg er spent, og til dels skeptisk, på de fremtidige bloggoppgavene som venter, men proppfull av motivasjon er jeg likevel klar for å ta fatt på vårsemesteret 2015 og komme i land i juni med «straight A’s» som det så pent heter! KOM109, here I come!